Streptokinase er et svakt antigen og kan nøytraliseres av anti-streptokinase antistoffer som normalt er tilstede i blodet fra tidligere streptokokkinfeksjoner. En fibrinolytisk tilstand initieres når mengden administrert streptokinase overstiger anti-streptokinase antistofftiteren. Trombolyse begynner når streptokinase aktivatorkomplekset diffunderer inn i tromben. Aktiviteten måles i internasjonale enheter (IE). Streptokinase danner sammen med plasminogen et støkiometrisk 1: 1 aktivatorkompleks som omdanner plasminogen, i plasma eller i en trombe, til plasmin. Plasmin løser opp tromben ved å omdanne uoppløselig fibrin til oppløselige fibrin nedbrytningsprodukter.

Streptokinase

Kabinikase er et høyrenset streptokinase fremstilt ved dyrking av betahemolytiske streptokokker tilhørende Lancefield-gruppe C. Protein med molekylvekt 47 000 dalton.

INFUSJONSSUBSTANS 250 000 IE og 1 500 000 IE: Hvert hetteglass inneh.: Streptokinase 250 000 IE, resp. 1 500 000 IE, natriumglutamat, humant serumalbumin, dinatriumfosfat, natriumdihydrogenfosfat q.s.

Akutt myokardinfarkt. Dyp venøs trombose. Lungeemboli. Akutt perifer arteriell tromboemboli. Tromboserte AV-shunter ved dialyse.

Myokardinfarkt: 1 500 000 IE blandet i 100 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukose 50 mg/ml tilføres som i.v. infusjon i løpet av 30-60 minutter. Intrakoronar administrering av 250 000-300 000 IE i 100 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukose 50 mg/ml. Behandlingen startes så tidlig som mulig innen 24 timer fra smertedebut. Best resultat med tanke på redusert mortalitetsrisiko oppnås dersom behandlingen starter innen 6 timer fra smertedebut.

Dyp venøs trombose, lungeemboli og arterielle okklusjoner: Standard dosering består av en initialdose som er høy nok til å motvirke de sirkulerende antistreptokinase antistoffene, etterfulgt av en vedlikeholdsinfusjon som beholder en kontinuerlig systemisk lytisk tilstand. Initialdosen er 250 000 IE gitt initialt som intravenøs infusjon i 100-300 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukose 50 mg/ml, i løpet av 30 minutter. Som vedlikeholdsdose gis 100 000 IE hver time de følgende 3 døgn. Hvis mulig bør angiografi utføres på dette tidspunkt. Det er viktig at infusjonen skjer med konstant hastighet. Dersom ingen klinisk effekt sees etter 3 døgn, bør behandlingen avbrytes. For øvrig kan streptokinaseterapien kontinuers i ytterligere 1-3 døgn, dersom dette anses indisert. Trombosering av hemodialyse-shunter: 100 000 IE oppløses i 100 ml natriumklorid 9 mg/ml. 10 000-25 000 IE (10-25 ml) deponeres i den tromboserte del av shunten, som avklemmes fra den venøse siden ved hjelp av en liten tang. En steril engangssprøyte tilkobles den arterielle siden for å danne en luftpute mot hvilken arterien kan pulsere. Om nødvendig gjentas behandlingen etter 30-45 minutter.

Streptokinase.

Overgang i placenta: Sikkerhet ved bruk under graviditet er ikke klarlagt. Bør ikke brukes under graviditet, spesielt ikke før 18. svangerskapsuke. Overgang i morsmelk: Opplysninger om overgang i morsmelk savnes.

Nylig (< 10 dager) traume, f.eks. slag mot ansikt eller hode, eller traumatiske prosedyrer, dvs. kirurgi, biopsi eller invasivt diagnostisk inngrep. Alvorlig ukontrollerbar hypertensjon. Hjerneblødning (< 2 måneder) eller kjent cerebrovaskulær patologi. Potensiell indre blødning (f.eks. ulcus pepticum, ulcerøs kolitt eller divertikulitt). Hemoragisk diatese som trombocytopeni eller alvorlig nyre- og leversvikt. Potensiell kardial emboli, f.eks. mitralklaff-sykdom med atrieflimmer, bakteriell endokarditt.

Preparatet kan vise seg ikke å være effektivt dersom administrering skjer mellom 5 døgn og 12 måneder etter forutgående streptokinasebehandling eller streptokokkinfeksjon, som følge av stor sannsynlighet for resistens mot streptokinasebehandlingen pga. et høyt titer av nøytraliserende antistoffer. Hos noen pasienter vil et høyt titer av antistoffer vedvare selv etter 12 måneder eller lengre, men betydningen av dette er usikkert. Det er registrert betydelig reduksjon i dødelighet hos eldre (> 75-80 år) som har fått trombolytisk terapi ved myokardinfarkt. De forventede fordelene bør likevel veies opp mot økt risiko for blødning i denne pasientgruppen. Blodtrykksfall, som er hyppig observert ved behandling av akutt myokardinfarkt, kan være direkte korrelert til for høy infusjonshastighet.

Dette kan motvirkes ved å redusere infusjonshastigheten eller gjøre et midlertidig opphold i infusjonen. Dersom større blødninger skulle inntreffe må infusjonen opphøre umiddelbart og det bør tilføres kryopresipitat, ferskt frosset plasma eller fullblod. Dersom nødvendig bør tilførsel av traneksamsyre (10 mg/kroppsvekt sakte i.v. infusjon) vurderes. Mindre blødninger kan vanligvis håndteres uten å avbryte behandlingen. Ved myokardinfarkt bør en lavere dose acetylsalisylsyre gis umiddelbart etter symptomdebut, dersom det ikke er kontraindisert, da dette har vist seg å gi tilleggseffekt til streptokinase ved reduksjon av akutt mortalitet. Streptokinasebehandlingen bør alltid etterfølges av antikoagulasjonsbehandling. Heparinbehandling bør ikke startes før 4 timer etter avsluttet streptokinasebehandling. Dersom kun perorale antikoagulantia skal gis, bør dette først skje siste døgnet av streptokinasebehandlingen.

Interaksjonen av streptokinase med andre stoffer er ikke godt dokumentert. Det er en økt risiko for blødninger hos pasienter som mottar eller som nylig har mottatt heparin, kumarinderivater eller medikamenter som påvirker trombocyttfunksjonen (NSAIDs). Medikamenter som inneholder acetylsalisylsyre bør unngås dersom infusjonsperioden går ut over én time. Ved akutt myokardinfarkt er imidlertid lavdose acetylsalisylsyre indisert.

Overdosering av streptokinase ventes ikke å medføre sterkere blødninger siden størstedelen av den sirkulerende plasminogen vil danne et kompleks med streptokinase under disse omstendigheter. Streptokinase vil i liten grad være tilgjengelig for omdanning til plasmin.

Pharmacia & Upjohn

02 September 2009